Savn

Hvorfor skal alt komme slik plutselig? Forsvinner det aldri helt? Det føles som om man blir spist innenfra som ett svart hull....

Pluselig dukket alt opp igjen, alt savn som jeg hadde gjemt bort kom tilbake. På slike kvelder som dette tenker man masse og alt som har funnet sted i ens fortid kommer lett tilbake. Føler man er ekstra sårbar på nattetid. Hvorfor skal det være sånn? 

Jeg er egentlig ganske lei av at jeg alltid skal sitte foran datan og høre på nedbrytende musikk og ødelegge meg selv på den måten som jeg gjør. Det er absolutt ikke bra, for jeg har det så ille så lenge etterpå. Det er lenge siden jeg har følt meg så nede som jeg gjør nå. Alt går dårlig for tiden, føler at alt går i mot meg.....

Min største frykt er at jeg får depresjonen tilbake. Har ikke lyst til å være der hvor jeg var igjen. Depresjonene mine har kanskje vært det verste jeg har vært igjennom noen  gang i mitt liv, det er akkurat som om man ikke klarer å styre hodet og kroppen sin selv. Sist gang jeg hadde despresjon gikk jeg igjennom mange tester hos legen før han skrev ut sovepiller. Han mente jeg var utmattet og trengte en lang hvile, jeg var utbrent på en måte i tillegg til alt som skjedde i livet mitt.. 

Jeg har aldri hatt en god barndomstid, alltid vært den som ble mobbet for alt og ingenting bare fordi jeg var den som ikke var den mest utadvendte. Når jeg var på skolen var livet mitt et rent helvette. Jeg ville ikke at mamma og pappa skulle vite at jeg ikke trivdes på skolen så jeg holdt alt inne og latet som ingenting. Verken foreldrene mine eller lærere visste hva som foregikk. Slik holdt det på helt til jeg en dag i 10.klasse flippa ut. Orka ikke tanken på å leve i et helvette lenger. Ungdomskolen handlet om å bli spendt ned trapper og dyttet rundt omkring, bli kalt stygge ting osv. Men så tapper jeg skulle være holdt jeg det inne til som sagt jeg flippa ut med den dagen. Jeg skrev et brev til læreren min, som han tok så alvorlig at han trodde var et selvmordsbrev(noe det ikke var, selvom jeg har tenkt på sånne ting mye oppgjennom). Dagen etter at han fikk brevet stoppet all mobbing. Jeg fikk en helt ny hverdag på skolen og alt ble bedre, utad. Innvendig var jeg fortsatt den samme.. Dette har sine spor den dag i dag. 

Derfor hater jeg når jeg har slike kvelder som dette, for da kommer på en måte alt tilbake igjen og drar meg ned i sølen. Burde kanskje gå å snakke med noen, men snakking om personlige følelser er ikke helt min sterkeste side. 

http://www.youtube.com/watch?v=DlpnxYzK-b0

Dette er en fantastisk sang om en gutt som gjorde livet mitt utrolig bra den tiden jeg hadde det på mitt verste. Det å miste han uten å noen gang få møte han er ubeskrivelig vondt. 

Så hvorfor opplever vi smerte? Hvorfor tar man til seg alle andres smerte?